Da jeg tok mitt
masterstudie ved Universitetet i Agder i perioden 2011 og 2013, var det ved
avdelingen for pedagogikk et enormt engasjement for bevaring, videreføring og
utvikling av dannelsesteorien og dets mangfold. En teori som historisk har
preget den norske skolen, og didaktikken som lå til grunn for undervisningen. En
teori som hadde til hensikt å utdanne den gode borger med karakter og personlig
integritet. Men med
kunnskapsløftet og den nye lærerplanen anno 2006, ble det problematisk for
dannelsesdidaktikken, da den i hovedsak forholdt seg til lærerplaner med et
konkret faglig innhold, og ikke til kompetanser slik den nye lærerplanen var
lagt opp til. Og hva var egentlig kompetanse, og hva ville dette gjør med den
norske skolen og dets verdier. Det ble skrevet en rekke artikler og bøker om
tema, der man hadde et kritisk blikk på kunnskapsløftet og de nye kompetansene. Man gjorde et forsøk på å fornye, revitalisere og samtidig verne om dannelsen i dette arbeidet. Kompromiet
ble lærerplanens generelle del der dannelsen ble i vare tatt, som forøvrig var en direkte overføring fra Lærerplanen for den 10-årige grunnskolen anno 1997. En
lærerplan som for øvrig hos noen blir ansett som den store kulturelle kanon, og som ga føring for dannelsen og den ideelle norske samfunnsborger.
Som
nyutdannet faglærer i kunst og håndverk i 1997, ble Lærerplanen for den 10-årige
grunnskolen et alt for styrende dokument for meg. Så når Lærerplanen for
Kunnskapsløftet kom i 2006, med sine kompetanser, ønsket jeg den hjertelig
velkommen. Nå endelig kunne man få friheten til selv å velge innholdet i
undervisningen, men da innenfor en gitt ramme kalt kompetanser.
Men gleden
varte ikke lenge, for med kunnskapsløftet kom også økt fokus på testing
internasjonalt og nasjonalt, mer kontroll og dokumentasjon på arbeid gjort, og
ikke minst et ensidig fokus på tre kjernefag, nemlig norsk, engelsk og matte.
Fag som lot seg testes og vurderes, og som ved prioritering ville kunne løfte
skolen eller klassen oppover målstigen. En målstige man ville være øverst på, og
som skapte konkurranse mellom skolene. En konkurranse som noen vil anse som
sunt og fornuftig i lys av markedskreftene, men som andre vil synes er
destruktiv og moralsk ødeleggende.
Vi er i dag vitne
til en skoleutvikling som har latt seg forføres av begreper som New Publik
management, accountability og effektivisering, men som også har produsert begreper som drop
outs. Et fenomen som for øvrig ikke er noe nytt. Jeg fant en bok på jobben, som
var publisert i 1973 med samme innhold og problematikk som vi møter på i dag,
men den gangen ble de kalt skoletapere. I løpet av disse 44 årene har Norge
hatt en rekke skolereformer, men til ingen nytte. Fenomenet er her fremdeles,
og forskning i dag viser at gutter spesielt er rammet, da også som en
konsekvens av 6 års reformen som ble innført for 20 år siden, og som ingen
effekt har, skal vi tro skoleforsker Thomas Nordahl riktig. Samtidig blir
våre unge dratt inn i en verden bestående av materialisme, kapitalisme,
konkurranse og prestisje, der målet med utdanningen er å bevare velferdsstaten
økonomisk, bli den beste, tjene mest, og å være mest vellykket. Der man skal
vurdere seg selv og andre opp og ned i mente, med meningsløse symboler som
smilies eller karakterer, og hvor suksessraten forteller deg hvem du er og din
verdi i samfunnet. Ja jeg kunne har fortsatt i det uendelige, men vi stopper
der.
Som dere
ser. Det pedagogiske grunnlaget som har preget den norske skole i årrekker er
ved å svinne bort, og blir nå erstattet med helt andre verdier enn det vår
skolehistorie er kjent for. Dannelsens verdier som demokrati, menneskeverd,
medmenneskelighet, samhold og fellesskap blir værende på sidelinja i
lærerplanens generelle del, til fordel for en håndfull kompetanse, kjernefag og
faglige resultater.
Men
paradoksalt nok, så hører vi Kunnskapsministeren og Ludvigsen kommisjonen snakke
om framtidens skole der man skal legge vekt på kritisk tenkning og
problemløsning, kreativitet og innovasjon, samhandling og deltakelse,
utforskning og det å skape. Ikke minst, i den nye overordnede delen til
lærerplanen, som i år har vært ute til høring. Der snakkes det vakkert om
elevenes personlige utfoldelse, deres nysgjerrighet og skapertrang, kjærlighet
og medmenneskelighet, fellesskap og toleranse, og mye mer.
Men er
arbeidet med kompetanser og ferdigheter i skolen uoverkommelig med personlig
utvikling og medmenneskelighet, slik dannelsen har hatt til hensikt. Nei, det
er det ikke. Men vi må tenke nytt, sprenge grenser, bryte med tradisjoner og
institusjonaliserte teorier og metoder. Vi må våge å tenke mer helhetlig, se
tingenes sammenheng og relasjoner, ha troen på og tillit til menneskeheten og
dets potensiale til å lære og gjøre godt. Dyrke dette fram i skolemiljøer
bestående av gjensidig respekt, samhold og fellesskap, åpenhet og toleranse,
kjærlighet og utforskertrang, trygghet og samarbeid. Vi snakker om menneskelig
utvikling på alle plan, inkludert det åndelige/sjelelige, også forstått som det
dyptforliggende i mennesket. Vi trenger å utvide vår pedagogiske horisont og
hente inspirasjon fra andre, vi trenger å åpne våre sinn og endre våre
tankemønster.
Holistisk
pedagogikk er et utdanningsvitenskapelig paradigme, som gir rom for alt dette
og mer. Det er en pedagogisk teori som forbinder alt og alle i en større
helhet. Her det er rom for kunnskap og lærdom, men også utvikling av
kompetanser, personlighet og ikke minst utvikling av det indre selv. Og, det er
nok det siste som gjør at holistisk pedagogikk skiller seg ut fra allmenn pedagogikken.
Altså forståelsen av det indre selv, også benevnt som åndelighet eller sjel,
eller som Arne Næss kalte det; det økologiske selv. Dette er det ultimate mål i
holistisk pedagogikk, nemlig å oppdra hele, integrerte mennesker, ikke arbeidere
eller borgere, men mennesker, og veien dit er mangfoldig og sammensatt. Og i
lys av holistisk pedagogikk er det barna selv som er veivisere og de voksne som
er ledsagere.
